Bilder fra mitt liv

Forfatter

Jeg har helt siden barneskolen drømt om å bli forfatter og gi ut bok. Jeg husker ennå den lille kladdeboken jeg startet å skrive i etter å endelig lært hele alfabetet. Det gikk ganske bra helt til jeg innså at en bok er flere hundre sider og min historie sluttet etter bare fem.

Etter hvert startet jeg en blogg (før rosablogger ble et fenomen). En del lesere ble det opp gjennom årene, men fortsatt ingen bok.

Når fotografering tok over som hobby gikk drømmen over til å gi ut en fotobok, men realistisk sett var det ikke mange nok som var interessert i en slik bok til at noen forlag ønsket å snakke med meg. Noen fotobøker har jeg jo laget, men de kommer ut i opplag på 1 og står i bokhyllen min hjemme.

Nå som jeg er lønnet av staten og bruker dagene mine på å skrive pappablogg innser jeg at jeg nok er så nært som jeg noen gang kommer til å bli en skikkelig norsk forfatter. Tro om det var slik Ari Behn følte det når han giftet seg med kongeriket og halve prinsessen attpå?

Categories: pappabloggen

Første fall på pappas vakt

Som overbeskyttende far trodde jeg vi skulle slippe unna dette, men i dag viste det seg at uansett hvor mye "på" man er og følger med, så vil en liten utforsker alltid klare å oppnå et fall, selv på pappas vakt.

Heldigvis gjennomførte vi et førstehjelpskurs når samboeren var gravid og dette var øyeblikket hvor jeg endelig skulle få bevise hvor bortkastet de pengene var. Det første og siste som ble nevnt på kurset var at man skulle estimere situasjonen før man plukket opp barnet, men til tross for at dette ble servert med teskje var alt glemt i det øyeblikket ansikt traff parkett. Lillemor ble røsket opp for å trøstes samtidig som far usikkert skulte bort på døra og ventet at den hvert øyeblikk skulle sparkes inn av barnevernet. 

Heldigvis fikk døren bestå. Det skal vist mer til enn et fall på 3 cm før barnevernet kommer.

Med kunnskapen om dette, samt en mental oppfriskning på førstehjelpskurset så tror jeg likevel jeg fortsetter i min rolle som overbeskyttende far. Det er tross alt det jeg kan best. 

Categories: pappabloggen

Første dag alene

I dag er offisielt første dag av pappapermen, heldigvis har jeg en omtenksom datter som i et forsøk på å ikke gi meg en for brå overgang bestemte seg for å vekke meg kl 3. Etter en slik start på dagen er det greit at samboeren ikke begynner på jobb før kl 15 i dag, så jeg kunne ta meg en ettermiddagslur klokken 9 når hun sto opp.

I borettslaget hvor vi bor har vi en vaktmester som skal frese vekk snøen som kommer. Til nå i vintersesongen har jeg ikke sett snurten av han og har jeg måtte måke bort både 40 og 60 cm snø for hånd. Heldigvis har han i dag tatt seg selv i nakken og bestemte seg for å frese bort den lille centimeteren som kom i natt slik at vi andre skal slippe å måke snø. Som pensjonister flest gjøres jo så klart slik jobb sakte, rolig og nøyaktig klokken... 9.

Så etter 12 våkene timer kom tidspunktet hvor samboer og mor til lillefrøkena skulle avgårde på sin første arbeidsdag. I det ytterdøren lukket seg bak henne ble det en god del tårer og gråting, men etter hvert klarte heldigvis lillefrøken å trøste pappa såpass at det ble fred i hjemmet igjen.

Alt i alt, en ganske vellykket første dag hjemme.

Categories: pappabloggen

Pappabloggen 2018

I dag var siste arbeidsdag før jeg skal ut i særdeles mange uker pappaperm. Jeg har merket at denne tiden nærmer seg både på økt arbeidsmengde på jobb, men også økt aktivitet på lillefrøken som de siste dagene har fått sin første blå Donald-kul, har funnet ut at man kan gjerne stå oppreist uten å ha utviklet noen form for balanseevne og at det er fantastisk morsomt å klatre opp babygrinden for så å bare slippe taket å se hvem som tar i mot. Ingen ting underholder mer enn å se pappa med 423 i puls!

Jeg angrer på at det ikke ble lagt mer tid i kondisjonstrening før disse ukene starter.

Når Gudfar Stian var ute i pappaperm for en stund siden fikk jeg inntrykk av at disse dagene ble brukt til å drikke kaffe på kafe og skrive pappablogg, jeg hadde egentlig konkludert med at aktivitetsnivået til lillefrøken (kombinert med kondisjonen min) ikke tillater verken kafebesøk eller blogging.

Det viste seg at når tiden var her skulle det ikke mer til enn EN eneste liten oppfordring på Facebook før jeg snudde på flisa og fyrte opp tastaturet.

Kanskje jeg har savnet å være bitter mann på internett?

Nå har det seg slik at den gang Gudfar Stian skrev pappaperm var vi i en litt annen verdenssituasjon enn vi er i dag. Vi har nå trådd inn i den store krenke-tiden hvor alle som ytrer en mening tar feil og har ødelagt livet til noen med gitte uttalelser, derfor vil jeg ta denne anledningen til å informere om at ingen ting skrevet her inne er ment å bli tatt alvorlig. Dette er korte tekster skrevet i satirisk mening, ment for mine kjære venner og bekjente. Jeg er ikke en så dårlig far som det fremstår her (mamma sier nemlig at jeg gjør en god jobb)

Ønsk meg lykke til...

Categories: pappabloggen

Spam-mannen

I blokken hvor jeg bor er det et postkassestativ, under dette stativet står det en rullator, denne rullatoren har en eier, en hyggelig eldre dame som sjeldent kommer seg ut om dagene.

De øvrige beboerne i blokken har ikke rullator, men de fleste har disse flotte klistremerkene på postkassen sin hvor det står "uadressert reklame - nei takk". Et slikt klistremerke er en mager trøst når man ikke har sin egen rullator og det er derfor viktigere enn noen gang at dette klistremerket blir respektert.

I det norske postvesen jobber det en og annen rebell som ikke spiller etter de samme regler som oss andre, disse anarkistene leverer av og til reklame i postkassen selv om klistremerket står fast på sitt og takker nei hver gang.

Hva skal en stakkars blokkbeboer gjøre når man ikke har rullator, og "uadressert reklame - nei takk"-klistremerket ikke blir respektert? Jo da legger man bare reklamen sin oppå rullatoren som allerede står i gangen, så går vel gamla til nærmeste papirkontainer og kaster denne skjiten for dem. Hun er tross alt ikke i arbeid og må derfor bidra til samfunnet på de måtene hun kan.

Et vanlig menneske som observerte denne uretten som blir påført den stakkars gamle damen, kun fordi hun er eieren av en rullator ville kanskje nøyet seg med å kaste reklamen i søppla, men ikke denne hverdagshelten nei. Jeg følte det var på tide at noen tok affære og lærte skurkene med de fine klistremerkene hvor det står "uadressert reklame - nei takk" en liten lekse.

Her en morgen lå det flere reklameaviser på trappen og jeg viste at frøken fortuna endelig har bydd opp til dans. Avisene ble merket og plassert i postkassene til et begrenset utvalg misstenkte. Fellen var satt, nå var det bare å vente.

Det tok ikke mange timer før gamla med rullatoren hadde fått dagens første oppgave, her var det en reklameavis som skulle leveres i de store blå kontainerne nedi gata. Heldigvis var jeg forberedt og før noen skrøpelige pensjonister gikk til verks var avisen hentet inn og plassert tilbake i tilhørende postkasse, som forsåvidt tilhører et sprekt og raskt menneske som går på jobb hver dag. Som vinneren av dagens konkurranse ble også en ekstra avis lagt med.

Neste morgen har vår kjære anti-helt igjen tømt postkassen som er ettertrykkelig merket med "uadressert reklame - nei takk" og gamla med rullator har nå to aviser som skal rulles ned gaten. Igjen blir det tatt affære av helten i vår historie og avisene puttes tilbake i postkassen de hører hjemme i, også denne gang med en ekstra bonusavis.

Det har nå gått et par dager og postkassen merket "uadressert reklame - nei takk" er til en hver tid stappfull av aviser, faktisk er jeg litt bekymret for at vekten av stativet skal rive den ned.

Vi får konkludere med at hvis jeg var en superhelt hadde jeg båret navnet "Spam-mannen"

Categories: Humor